I Hagen-utvalgets innstilling NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg  som ble lagt fram i juni 2011, defineres begrepet velferdsteknologi slik:

«Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.»

Husbanken nevner at «erfaringer fra andre land viser at velferdsteknologien blir implementert før kartleggingen av den enkelte brukers behov er foretatt. En grundig kartlegging av muligheter og behov, og opplæring av brukere og tjenesteytere er nødvendig for at velferdsteknologien skal bli implementert på en god og effektiv måte.

En lignende kartlegging er også nødvendig for å kartlegge boligenes egnethet, og at teknologien kan anvendes av så mange som mulig, uten behov for spesielle ferdigheter eller kompetanse, i henhold til målsetting om tilgjengelige boenheter. Husbanken nevner at «Dimensjonering av areal må også ta hensyn til sentrale føringer, som for eksempel økt behov for legetjeneste i institusjoner. Det forutsettes at kommunene innhenter erfaringer og kunnskap om utforming av gode bomiljøer i sin planlegging av institusjoner og omsorgsboliger».

En rapport utarbeidet av Standard Norge på oppdrag av Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet i 2015 om universell utforming og velferdsteknologi viste bl.a. at det er en positiv holdning til felles standardiserte krav i norske kommuner for å sikre forutsigbare løsninger på nasjonalt nivå, herunder behov for universell utforming (Standardisering innen velferdsteknologi og universell utforming — Universell utforming i velferdsteknologiske løsninger).

Blant behovene som ble nevnt var:

• vektlegging på universell utforming av tekniske løsninger
• finansiering
• opplæring av personell i bruk av løsningene
• bedre kunnskaper i kommunene om produkter
• bedre dialog mellom bestillere og leverandører for å bidra til at produkter møter behov
• behov for billigere løsninger gjennom større volum
• forskjellige tekniske utfordringer

Det er et stort behov for å bidra til forutsigbarhet og god funksjonalitet for nåværende og fremtidige boliger, gjennom bedre kunnskap om tilgjengelige boenheter og velferdsteknologi og om hvilke krav som bør stilles til boligene.

Interessen for velferdsteknologi er i dag økende ikke minst pga. antatt økonomisk gevinst ved å benytte slik teknologi særlig på kommunenivå. Spesielt er det forventninger om at den kan gjøre flere eldre i stand til å bo i egen bolig lengre i stedet for å bo på sykehjem.

I takt med samfunnsutviklingen og økt velstand blir det vanskeligere å leve opp til kravet om tilfredsstillende standarder på velferdsytelsene. Det betyr at krav til velferdstjenester øker i omfang samtidig som omkostningene og presset på offentlige utgifter for sektoren samt offentlige finanser generelt blir stadig større. Det er også realistisk å forvente økt press for forbedringer av velferdstjenester i framtiden.

Hjem